Gaven som betyr en forskjell

Jeg får ikke sove. Det er lillejulaften. Det er dagen før dagen. Snøen har lagt seg, treet er pynta og gavene er pakket inn. Jeg har lagt meg, men får ikke sove. Er det forventninger til morgendagen? Jo, klart jeg gleder meg til selveste julaften! Men jeg tenker på dere vennene mine i Uganda. Får dere legge dere mette i kveld? Får dere sove trygt og slippe å bekymre dere for morgendagen? Er dere mette, varme og spente slik som meg?

50 000 000 000. Femti milliarder kroner. Det er så mange penger vi nordmenn bruker på årets julegavehandel. Det er enorme summer jeg ikke klarer å fatte omfanget av. Men jeg skjønner at det er ekstremt mye penger. Og jeg skjønner at det er vannvittig skjev fordeling i vår verden.

Er du som meg så gleder du deg garantert til å åpne pakkene som ligger under treet. Rive av papiret og kjenne gleden over den nye dongribuksa, iPhonen eller twintipskiene. Gleden varer er stund. Men så blir buksa utslitt, skjermen på iPhonen knuser og skia er plutselig ikke de beste på markedet. Jaja, det gjør ikke noe. Jeg kjøper meg ei ny bukse, en nyere og bedre iPhone og nye ski med bedre såle og stålkanter. Så kommer neste jul og jeg vet neimen ikke hva jeg skal ønske meg. Har jo egentlig alt jeg trenger. Kunne jo forsåvidt tenkt meg den aller nyeste utgaven av iPhone. Hm. Blir jeg aldri fornøyd? Jeg har alt, men vil fortsatt ha mer.

Jeg kjenner noen som ikke har alt. Det materielle drømmer de nok om. Men enda sterkere vet jeg at de drømmer om en trygg hverdag for ungene sine. De ønsker seg noen kroner så de kan ta seg råd til å reise hjem til familien i jula. De drømmer om en jobb og trygg økonomi. Skoleplass til sønnen. Mat nok til å mette alle ungene, og seg selv.

Jeg får ikke sove. Fordi jeg tenker på Aunty Mariam som må feire jul på Miles2smiles, der hun jobber dag ut og dag inn. Jeg tenker på Jonah og mammaen. Har de fått en ordentlig dør med lås? Slik at de kan sove trygt uten å bekymre seg for at noen kan komme inn. Kalerwe er ikke et trygt sted. Jeg har vært der, og jeg har sett. Så tenker jeg på Nalongo. Fikk hun solgt noe mat på markedet i dag? Sånn at hun kan lage et godt måltid til de tre barna og seg selv i morgen, og dagen etter. Ja, alle dager.

Jeg tenker på alle vennene mine i barnehagen i Kampala. Jeg tenker på dere hver dag. Så skulle jeg så ønske jeg kunne ta dere alle med hjem til meg i jula. Latt dere spise dere gode å mette. Holdt dere inntil meg og varmet dere i ullteppet. Og dere hadde alle fortjent en gave hver. Som takk for at dere er til. En gave fordi dere er barn, fordi alle barn fortjener å bli satt pris på og få oppmerksomhet. Men så vet jeg at det dere trenger aller mest er en mor og en far som gir dere kjærlighet og trygghet. Jeg er bare redd at de lange tunge arbeidsdagene med liten inntekt vil ta fra dem energien. Så har de ikke overskudd til å leke med dere og gi dere den omsorgen dere absolutt fortjener, og sårt trenger. Jeg er redd at bekymringene for morgendagen tar veldig stor plass. Fattigdommen fører med seg mange hverdagslige bekymringer. Og fattigdommen rammer dere barna i aller største grad. Jeg skulle ønske dere og alle barn fikk være barn. Leke hele dagen, i stedet for å jobbe. Spise seg mett, uten å være redd for at lillebror ikke blir mett. Få gå i barnhagen, og ikke bli nødt til å være med mammaen på jobb. På Miles2smiles er dere trygge, får leke og spise. Der blir dere tatt vare på. Tenk om enda flere kunne fått den muligheten!

Jula er høytid, og jula er gavetid. Noen gaver kan bety en stor forskjell. For deg og meg betyr det litt. For Mariam, Jonah og Nalongo betyr det alt. Og for hverdagsheltene som jobber i barnehagen betyr en ny vannkjele, sengetøy til barna eller en sekk med ris mer en en kan forestille seg. De norske onklene og tantene som jobber på Miles2smiles i år har startet er lite prosjekt der en kan gi litt penger som vil komme barna og de som jobber der til gode. Og jeg kan med hånda på hjertet si at en 20’er hjelper. Du kan sette over en sum på kontonummer 9722 56 41858 fram til april, og du vil få tilbakemelding på hvordan dine penger blir brukt.

For eksempel:
Skoleplass til et barn                         800,- pr. år
Barnehageplass på Miles2smiles       20,- pr. mnd.
Penger til div. nødvendige utstyr           1,- og oppover

Mange av barna på Miles2smiles startet livet med et dårlig utgangspunkt. Vi kan hjelpe de i gang! Og gi dem mulighet til en bedre framtid. Alle gaver hjelper!

Les mer om Uganda og Miles2smiles på bloggene til Marie, Camilla, Halvor og Jørund.  

Hurra for mor

(Et litt forsinket morsdagsinnlegg…)

Hjemme hos oss blir morsdagen alltid blir feiret. Tradisjonen tro er denne søndagen satt av til kvalitetstid med mor. En bedre frokost står på menyen og gjerne noen velvalgte ord på et hjemmelagd kort. Hun fortjener jo tross alt det beste!
Majoriteten av verdens mødre får dessverre ikke oppleve den oppmerksomheten og omtanken de så absolutt er verdige. Spesielt i den fattige delen av verden er morsdagen for mammaer flest lik alle andre dager. Ingen oppvartning eller fri fra husstell, men nok en dag med hardt arbeid.

I løpet av fire måneder i Uganda har jeg blitt kjent med mange mødre. Mange enslige, altfor mange. Noen unge, altfor unge. Ei av disse jentene er seksten år og mor til ei lita jente. Her forleden dag kom hun på besøk på Miles2smiles, for å snakke med Catherine. Den nybakte moren ønsket å gi fra seg barnet. Rollen som student og enslig mor ble for mye.

Olivia heter vaskehjelpen vår. Hun er en enslig tobarnsmor tidlig i tjueåra. Inntektene tjener hun på å gå dør til dør å tilby klesvask. Med andre ord en jobb som gir liten økonomisk trygghet og ingen fast inntekt. I tillegg samler hun på tomme plastflasker, og panter dem for noen usle shillings. Kombinasjonen av å være ung, enslig, fattig og småbarnsmor er utfordrende, og dessverre svært utbredt i Uganda.

Det sies at det å være mor er noe av det vakreste på denne jord. Det er uten tvil også en vanskelig oppgave. Spesielt for jenter og kvinner i verdens fattige land. Men mødre som ser glimt av en bedre fremtid for barna, kan klare mye.
Det er flott å være en del av Miles2Smiles som i stor grad gir hjelp og støtte til disse kvinnene. Ikke bare til barnas mødre, men til også til damene som jobber på Miles og som gjør stedet til en trygg arbeids- og lekeplass. Mange av tantene arbeider og bor her syv dager i uken. De gjør en beundringsverdig innsats for barnehagen og resten lokalsamfunnet. Men det er vel ikke rettferdig og riktig at jobb må prioriteres foran barna? Aunty Mariam jobber fra morgen til kveld seks dager i uken, med en lønn som så vidt strekker til det aller viktigste. Den lille jenta hennes har hun ikke råd til å ta seg av, hun må bo hos sin bestemor på landsbygda. Mor og datter møtes en gang i blant, når Mariam får skrapet sammen nok penger til transport.

Det er spennende, lærerikt og givende å jobbe som frivillig for Strømmestiftelsen. De gir kvinner og mødre muligheter til å delta i utviklingen av sitt eget lokalsamfunn. Å leve i et utviklingsland gir begrensede muligheter. Strømme gir dem muligheten til å komme opp og fram – ut av fattigdom og håpløshet.
Jeg har skjønt at rollen som mor er både viktig og vanskelig! Respekt til alle mødre verden over som gjør en glimrende og livsviktig innsats!

Gratulerer med dagen alle mødre!

Livstegn

Nå er det vel på tide å gi livstegn fra seg… Bloggtørken skyldes ferie, travle dager (og manglende skrivekløe…) En annerledes jul ble feiret i godt selskap hjemme i Kampala. Det nye året ønsket vi velkommen på toppen av Afrikas tak – en fantastisk opplevelse! Fra Tanzania busset vi videre til Kenya for infield. En uke sammen med Hald-studenter og lærere.

Slitne men lykkelige - på toppen! 5895 moh!

Jeg lever i beste velgående, og nyter hver dag i dette vakre varme landet! For tiden er det tørketid i Uganda, og en smule varmt. Lyngdalstempen ligger vel et sted mellom æ tru æ kopne og steigeli varmt…
Det er skjønt å være hjemme, og tilbake i hverdagen. Og ikke minst til tantebarna som løper meg i møte og klemmer meg så fort jeg entrer barnehagen. Boda-sjåførene smiler bredt og sier «You are so lost! Where have you been??». Er det rart jeg liker meg her nede? Folk er så imøtekommende og hyggelige!

Vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg har en flott teampartner! Det går ikke en dag uten mye moro og minnerike opplevelser på menyen. Men det er noe som forstyrrer forholdet vårt litt nå om dagen. Min kjære samboer står nemlig i fare for å bli giftet bort. En instruktør på det lokale treningssenteret har falt for den sjarmerende jenta. Tilbudet står på hele 80 geiter og 10 kyr, så om pappa Jørgensen ønsker seg bondegård og svigersønn er dette en gylden mulighet!
Meg derimot er det ingen fare med. Det beste tilbudet jeg har fått er ti geiter. Pappa – du vil vel ha en større kvegflokk enn så for dattera di??

Helgen nytes med storfint besøk av frk. Bjerknes. Ønsker dere alle ei fin-fin helg 🙂

God jul 4 Årstider

Her en julehilsen til alle barn, foreldre og ansatte i de tretten 4 Årstider barnehager. Tusen takk for støtten dere gir til Miles2Smiles!!

Ønsker dere alle en riktig god jul 🙂

(Beklager den dårlige kvaliteten..)

Julen, julen, julen den er her…

Kalenderen viser 19. desember, målestokken 25 grader og julen står for tur. To og en halv måned i Uganda har gått fort. Og jeg gleder meg til fortsettelsen! Julehøytiden har startet, i år er forberedelsene og feiringen noe annerledes…
Regner med dere der hjemme skraper frost av bilruta, knepper igjen dunjakka, nyter lukta av kongerøkelsen og løper rundt for å få unnagjort julehandelen.  Her i byen prøver vi så godt vi kan å komme i den rette julestemninga. Lykkes vi? Tja. Spillelista er fylt med O helga natt og andre klassikere, alle fire adventslysene skinner, julemarsipanen er rullet ut og kalender har vi også! Denne helga toppet vi det hele med julebord på indisk restaurant en nydelig julekonsert/musikal.
Jeg skal ikke klage! Mange norske tradisjonsrike julefeiringer skal det bli, men i år blir det ugandisk feiring! Og helt ærlig – denne muligheten og disse opplevelsene ville jeg ikke vært foruten!

Julebord

Et absolutt høydepunkt så langt denne adventstiden er julefesten vi har hatt på Miles2Smiles. Til daglig fyller 200 barn og barnehagetanter et lite område. Denne søndagen var i tillegg foreldre, søsken og noen besteforeldre med på å gjøre barnehagen til et sprengfullt festområde, her er plass til alle!
Partyteltet glitret, høyttaleranlegg ble rigget opp og stemningen var upåklagelig!
Barna hadde på seg finstasen, dress og lakksko, kjoler og smykker . Og de lekreste hårkreasjoner prydet de sjarmerende ansiktene. Både prinsesser, prinser og primadonnaer og Don Juan’er gjestet Kalerwe-slummen denne store dagen!

Denne dagen skulle barna vise fram alt de har øvd de siste ukene. Og jeg er imponert over hva disse små får til, og ikke minst hvor flinke lærerne er. Rollespill, sang og dans var innøvd, og fremføringene gikk strålende! Helene (eselet) og jeg (historieforteller) har øvd inn juleevangeliet med middle-class.
De eldste barna ble graduated denne dagen, og mottok diplom og gave som takk og bevis på fullført barnehage. De som har råd skal starte på barneskolen på nyåret.

Esel, Josef, Maria og engel i aksjon!

Denne festen har både barna, foreldrene og ansatte sett fram til. Dette er dagen hvor den fineste kjolen skal på, og barna skal få være sammen med foreldrene. Jobb og stress er lagt på hylla, samvær og glede står i fokus!
Det er fint å se hvor stolte og lykkelige barna, og ikke minst foreldrene er på julefesten. Over barnet som opptrer, over den rene fine blusen de har tatt seg råd til å kjøpe, eller lettelsen over at de i dag ikke trenger å bekymre seg for om middagen vil mette hele familien. For en storslagen fest inneholder også et festmåltid. Denne festen var intet unntak! I dag ble de ikke bare servert maisgrøt og bønner, men ris, kjøtt, grønnsaker, frukt og BRUS.  Det er flott og rart for en bortskjemt nordmann å se hvordan barna stråler og jubler over 300 ml. brus.
En hvilken som helst dag for deg og meg inneholder måltider med kjøtt og brus, musikk har vi tilgang på døgnet rundt, og klesskapet er fylt av flere festantrekk. Jeg skulle ønske dere kunne gjestet denne fine festen, og sett den store gleden som preget dagen! Hverdagslige ting for meg, er sjeldne festdager for vennene mine på Miles2Smiles.

Denne søndagen ble ikke bare en feiring for høytiden som nærmer seg, men en takk til alle som gjør Miles2Smiles til et trygt og godt sted å være. Til Catherine og tantene som tar vare på barna, til foreldrene som for 20 kr i måneden gir barna en trygg lekeplass, til alle sponsorer som gir barnehagen mulighet til å drives, til alle som gir samfunnet i Kalerwe håp om en enda lysere fremtid. Denne søndagen feiret vi fellesskapet, og gleden av å være sammen!

Håper dere kjære venner hjemme får en deilig juleferie, og avslappende dager! Ta vare på hverandre! Husk at det finnes verre ting enn en brødskive uten smør!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Glede over de små ting

«Kunsten å være lykkelig, består i å gjøre sine gleder enkle» heter ordtaket. Det blir jeg stadig minnet om her i Uganda.

Ris er en stor del av det daglige kostholdet vårt her nede. Og det er som regel det som står på middagsmenyen. Her forleden hadde Helene og jeg en liten samtale over middagsbordet. “Begynner å bli litt lei av ris nå.” Sa vi nesten unisont.

Én dag i uka får barna på Miles servert ris med bønner. Ris er relativt dyrt for folk flest i Uganda. Og barnehagens budsjett tillater ikke å lage det oftere. Men denne ene dagen i uka er det fest i barnehagen! Ungene jubler, klapper og synger når matskåla settes foran dem, og de er ikke sene om å putte en håndfull i munnen.

De lærer meg mye de små barna!

GLede

+

Løpe for livet

Etter at jeg kom til Uganda har jeg skjønt at det er mye her i livet som jeg tar for gitt. For meg er det en selvfølge å ha mat på bordet hver dag. Og å gå på skole. Jeg har alt jeg trenger, og glemmer å sette pris på det.

Hver dag møter jeg mennesker som jobber og står på for å ha råd til mat. Jeg treffer mødre som lever med en konstant bekymring for sitt underernærte barn. Mange av vennene mine på Miles2Smiles får ikke annen mat enn maisgrøten og vellingen som serveres i barnehagen. Det er langt i fra en selvfølge å legge seg mett om kvelden.

Mange i Uganda, og ellers i verden, har ikke tilgang på rent drikkevann. I Amuria, et av Ugandas mest avsidesliggende områder, bor noen av disse menneskene. Svært sårbare mennesker, som ikke har vært like heldige som deg og meg! Flere barn i denne landsbyen hindres skolegang, fordi de må bruke dagene på å bringe vann til sine foreldre. Å kunne drikke vann uten å bekymres for dødelige sykdommer er for meg den største selvfølge.

Søndag deltok Seline, Miriam, Helene og jeg på MTN Marathon i Kampala. En ny, slitsom og artig opplevelse! Men det beste er at de over 20 000 løperne sørget for at omtrent en halv mill. NOK går til å skaffe Amurias befolkning rent og trygt drikkevann!!
Rent vann og gode sanitære forhold er jo faktisk livsviktig for at mennesker skal overleve. Forurenset og smittefarlig vann forårsaker at 4100 barn dør daglig.

Søndag 27. november var Kampalas gater farget gule, takket være tusenvis ivrige deltakere. Noen løp for å vinne, noen for å sette ny rekord, andre for å holde seg i form. Men alle hadde ett felles mål: å løpe for at deres brødre og søstre i Amuria skal få rent drikkevann, og muligheten til et langt og sunt liv. Rent drikkevann er en menneskerett. Men langt i fra en selvfølge!

Etter fullført løp. Og se Bjørn Vegge - driver litt reklame for sjappa di!!

Vest Uganda – vilt og vakkert

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Benedicte har litt lopper i blodet. Til min store begeistring er min søster av samme kaliber! Derfor kan vi ikke sitte stille for lenge, og sier ikke nei takk til nye eventyr! Med en god porsjon reiselyst og tålmodighet får vi sett og opplevd mange flotte steder. Noen tålmodighetsprøver er bestått, for en 6-timers busstur kan fort bli til 16…
Dårlig bloggoppdatering den siste tiden skyldes derfor at vi har tilbrakt noen dager på reisefot. Miles2Smiles har vært stengt en uke, pga. bygging av toalett.

Winston Churchill kalte Uganda Afrikas perle. Det er ikke uten grunn! Landet er mange eventyreres favorittland. Og naturen er virkelig blendende vakker!
Uganda er for kjent for sine uendelige lidelser og sine maktsyke ledere. Men dette landet fortjener absolutt å forbindes med dets frodige natur! Og ikke minst det vennlige, varme folkeslaget.

Vi har utnyttet fridagene, og reist rundt i den vestlige delen av Uganda, som sies og være den vakreste.
Denne helgen tok vår kjære venninne Scovia (som driver gjestehuset vi bor på) oss med til sin landsby. Ca. 6 timer vest for Kampala. Det er balsam for sjela å komme litt bort fra hovedstadens yrende liv med mennesker, biler og dyr hvor enn man går.
Omgitt av grønn natur og gjestfrie mennesker tilbrakte vi helga langt inni jungelen. Og vi ble tatt imot som om det var kongen og hans menn som var på reisefot. Alle slektningene, både store og små, var samlet for anledningen. Stolte over landsbyen ble vi vist rundt i hjemmene, fikk plukke fersk ananas og oppleve ordentlig ugandisk gjestfrihet. For det må sies – at ugandere har åpne dører, og de gir mer enn gjerne av sin tid for å varte opp de besøkende.
Barna underholdt med sang og dans, og mat og bålkos ble nytt til de sene nattetimer.

Safari i Queen Elizabeth National Park står foreløpig høyt på lista over høydepunkt! Å speide etter løver gjennomskyen av rød sand langs landeveien er magisk! Og heldige var vi som fikk se både Nala, Simba, Timon og Pomba og flere eksotiske firebeinte. Med åpne vinduer rullet vår Toyota Avensis sakte forbi en brølende løve. På to meters avstand. Da hadde ikke Benedicte hvilepuls nei… En opplevelsesrik dag. Det var faktisk verdt å stå opp klokka fem for å oppleve Ugandas urørte dyreliv!

Fridagene gav oss også mulighet til å dra og besøke Hanne og Synne i Kabale, en by som ligger på grensen til Rwanda. Lite ante de før vi dukket på trappa, og vi ble tatt godt i mot! Tre dager hos jentene ble fylt med en tur til Lake Bonyuni, slakting av høne, mat og prat. I tillegg var vi heldige å få være med på jobb på Druscilla. Et viktig og veldig bra prosjekt som støttes av Strømmestiftelsen. Les mer på bloggen til skjørte-jentene i Kabale.

Nok en arbeidsuke er over.. Og det var godt å komme tilbake til vennene våre.De er rause med klemmer og kos, og det er en takknemlig jobb vi har!
Nyt mandariner, julebrus og alt som hører førjulstiden til!

Til lands og til vanns

Nok en innholdsrik helg er overstått. Vi har vært samlet alle tolv nordmenn som er i Uganda gjennom Hald. Gutta boys fra Lira og våre kjære venninner fra Mbale ble innlosjert i The pink palace (som vi liker å kalle vår lille trivelige leilighet).

Lørdags morgen var det på med finstasen, våre nyinnkjøpte, skreddersydde nasjonaldrakter (kalt gomez). En viktig del av dette lekre kostymet er underskjørtet, som har til hensikt å framheve de små(?) bakdelene. Det vestlige kroppsidealet er ikke spesilet attraktivt her nede. “Mer å ta i – mer å bli glad i” synes å være et uttrykk mange lever opp til!
Anledningen var forlovelsesfest – introduksjon til bryllup som finner sted i februar. Hvem skal gifte seg spør du? Vi lurer på det samme. I Uganda må man ikke være familie eller nær venn, langt i fra. Om man kjenner noen som kjenner brudeparet – så er man selvskreven gjest! Vår sjef, Catherine, inviterte oss derfor med. Vi var ikke de eneste som ankom festen som noen glitrende julekuler. Alle regnbuens farger var representert.
Tiden flyr i festlig lag, sies det. Jada, det var riktig nok festlig å delta på en tradisjonell forlovelsesfest i Uganda. Men timene gikk sakte. Og her i landet har man all verdens med tid.

Sola varmet godt, og svetteperlene trillet på nordboerne som knapt visste at gradestokken kunne stige så høyt, en november-dag. Til vår “store begeistring” ble vi plassert på fremste rad, midt i smørøyet for alle nysgjerrige gjester.
Seremonien foregikk naturlig nok på lokalspråket, som for oss fortsatt er ganske fremmed. Kun da ordet mzungu ble nevnt, kviknet vi til og møtte noen lattermilde ansikt. Da var det bare og nikke og smile…
Svette i ørene, ømme i baken og rimelig klare for å forlate festen, ante vi et lite håp om dagen nærmet seg slutt. Å neida festbrems! Først skal x-antall gaver overrekkes til brudens far. En ganske så artig opplevelse! Ikledd nasjonaldraktene og med en kurv plassert på skallen kunne man nesten ikke se forskjell på oss og de afrikanske damene…

Vi har ikke tid til å kjede oss her nede. Og programmet er stort sett fullbooket! Så etter tre timer blund på øye var vi klare for mer action. Tidlig søndag morgen satte vi kursen mot Jinja, for rafting i Nilen. En vannvittig opplevelse som gav ordentlig adrenalinkick! Fem timer padling bortover stille vann og nedover heftige stryk. Fersk ananas ble tilberedt og nytt i båtene, i eksotiske omgivelser. Lokale folk tok morgenbadet, og små krokodiller plasket langs vannkanten mens vi suste nedover elven. Sviktende lukkemekanisme sørget for at store mengder vann ble inntatt de gangene vannets krefter vant over gummibåtens stødighet.

Jeg sier som min skjønne venn Maria sier: dette er hverdagsidyll!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bildene fra bryllupet er tatt av Benedicte Bjerknes

Uerfarne lærere og ulydige elever

Latteren sprer seg som ild i tørt gress i det vi entrer rommet. Førti øyne stirrer på disse hvite skapningene som aner lite om hva som ligger i vente.
Med godt mot, smil om munnen og kritt i hånda tar Helene og jeg fått på vår første time som lærere. Denne ellers så disiplinerte gjengen har ikke tenkt å spille på lag med oss nei! De må jo utnytte denne gylne muligheten med to uerfarne lærere som hverken skjønner språket eller kjenner til alle regler og rutiner.

Smilene på teacher Helen og teacher Bennas munn svinner mer og mer. Jeg titter bort på Jørgensen som begynner å få et strengere blikk og høyere røst. Vi prøver etter beste evne å bruke de lugandiske glosene vi har lært: “tula wansi!” (Sitt ned). Elevene responderer med enda mer latter. Sitt ned liksom, vi vil heller hoppe og danse og stå på stolene. Jeg kikker på klokka og nekter å tro at det bare har gått ti minutter. Hvordan skal vi holde ut i halvannen time??
Med hevet røst og bestemte fakter gjør vi et tappert forsøk på å undervise denne saueflokken. Uten hell. En brøkdel pliktoppfyllende sitter pent og lytter. Resten sørger for at klasserommet ligner mer på et sirkus enn et undervisningsrom.

Til barnas store glede (og vår store fortvilelse) blir det litt mindre seriøs undervisning denne dagen. Som siste utvei fant vi at sangleker måtte erstatte dagens dose med alfabet-pugging og regning. Etter seksti, lange minutter kommer aunty Amina som en reddende engel og avløser oss. Puh!
Da har vi fått erfare lærerrollen også. Interessant! Og forhåpentligvis mestrer vi å temme denne gjengen etter hvert…

Vi har nå startet på vår fjerde arbeidsuke. Vi begynner å finne oss godt til rette, og lærer å kjenne barna, de ansatte, arbeidsoppgavene og rutinene. Noen navn begynner å klistre seg på netthinnen, og vi begynner å kjenne barna bedre. Forrige uke var vi på hjemmebesøk hos to familier. På den måten får vi et bedre innblikk barnas hverdag, og vi får en større forståelse for familienes mange utfordringer.
Jeg beundrer 24 år gamle Geofrey som er alenepappa til Karen på ti måneder. Og mama Becka som forsørger fire barn, losjert på et to-roms murhus i Kalerwe-slummen.  (Mer utfyllende historier kommer!) Og jeg har stor respekt for barnehagetantene som jobber tolv timer daglig. Klokka tre tusler jeg hjemover, trøtt og sliten…

Noen hverdagslige hendelser i bilder….

Denne bildekrusellen krever javaskript.